VAKRE BEIST OG UDUGELIGE DRØMMERE

NOTATER FRA EN BAKGÅRD, Del 1

Vi er håpløse kverulanter, kroniske detaljryttere og tidvis noen forbanna troll. Vi kan sitte i samme rom og jobbe med samme låt, så langt inne i hvert vårt hode at vi knapt hører hva de andre prøver å si. Vil du vite hvordan man holder sammen som band, er vi i LILLITH antakelig de siste i byen du ville spurt om råd.

Og likevel. Vi er her ennå. Sammen.

Vi kan ha sittet i bandrommet i timesvis og spilt oss gjennom det ene halvhjertede melodiforsøket etter det andre. Så, midt i noe vi spiller, kjenner jeg det lille stikket under huden. Det gjør nesten vondt. Jeg begynner å synge. Ordene kommer mens jeg synger, og et sted midt i en linje gløtter jeg opp. De andre har kjent det også. Ingen trenger å spørre om låta er bra.

Det er av rein glede jeg ser opp. Selv den mørkeste, mest melankolske låta vår kan gjøre meg så glad at jeg må se på de andre mens vi spiller. Der er vi et vi.

Uenighetene begynner gjerne en stund etterpå, når melodien har satt seg og alle tre har fått en ganske bestemt idé om hva låta trenger. Da er vi lettere å kjenne igjen. Et trehodet troll med ett bankende hjerte.

Det er bare engasjement, jeg lover!

My man got the gin
while I got the blues to make us warm

Jeg kjenner oss igjen i de to i Beautiful Dreamers. Han har ginen, hun har bluesen, og det skal liksom være nok til å holde dem varme. Inne i bandrommet skjønner jeg godt at de tenker sånn. Der har vi alt vi trenger. Virkeligheten der ute får vente en stund.

Vi kan bruke en hel kveld og halve natta på et par vers og et refreng. Så går vi hjem i grålysningen med en følelse av å ha erobret verden.

Ingen har hørt oss. Ingen vet hva vi har holdt på med. Og skulle noen spørre hva vi har fått utrettet siden sist, er det kanskje litt snaut å svare «et par vers og et refreng» når det jeg egentlig har lyst til å si, er at vi har fått orden på livene våre.

Det har vi selvfølgelig ikke. Men jeg kjenner meg sterk på vei hjem.

Vakre drømmere? Udugelige drømmere? På den tida av døgnet kan jeg leve godt med begge deler.

Men tåler vi dagens lys?

Oh well, no one knows we’re gone
Far away, so long

Jeg håper jo at noen hører oss. Selvfølgelig gjør jeg det. På vei hjem fra bandrommet er det nok at vi tre har hørt låta. Så kommer dagen da jeg vil at et menneske jeg aldri har møtt, skal få høre den samme melodien. Det er da det blir skummelt. Å slippe taket i låta og la den komme ut i dagslyset. Helst uten at trollet forsteiner seg på veien.

I studio kan vi holde på lenge ennå. Vi hører gjennom. Stopper. Spoler tilbake. Ber de andre høre etter akkurat der.

Frantzen hater forandringer. Jeg elsker å forandre. Gregorius hører på oss begge til han ikke gidder å høre mer. Jeg vil ha fingerspill. «Til helvete med fingerspill, nå er det på tide med vreng», sier Frantzen.

For et par uker siden satt vi og finpusset en ny låt. Denne gangen gjaldt det et trommebrekk. Hver gang vi kom dit, kjente jeg at låta bremset opp. Frantzen og Gregorius hørte en fløyelsmyk overgang. Midt i det hele sitter produsenten. Låta skal til mastering, og fra oss har han fått både «brems» og «fløyelsmyk overgang» som tilbakemelding på de samme få sekundene.

I går kveld tikket det inn en melding fra ham.

«Disse uenighetene mellom dere har vel fulgt dere fra bandets oppstart.»

Kort og greit. Han kjenner oss.

Før kunne det smelle ganske fort. Litt bedre har vi blitt med årene. Jeg hører fremdeles en brems, men jeg prøver i det minste å høre hva de to andre mener med fløyelsmyk.

Til slutt sender produsenten låta til mastering. Først da får vi tatt de tre stegene tilbake som vi godt kunne ha tatt litt før.

Når jeg hører en ferdig låt sendes ut fra studio, hender det at jeg har glemt hvilken detalj det var så sinnsykt viktig å få rett. Men jeg husker akkurat hvor i melodien jeg kikket opp.

He’d say we’re the beautiful creatures
that we’ll do whatever we want

Camilla, LILLITH